Sameline på ville veier

 

 

* * *

Ved siste kontroll i Tromsø ble heldigvis gipsen fjernet.  Den ble riktignok erstattet med en slags støttebandasje med skinner, visstnok kalt ortose, som jeg skal gå med fram til neste kontroll.  Men det var uansett  et stort framskritt, den kan jeg tross alt ta av f.eks. når jeg dusjer.  Fikk beskjed om at jeg også kunne ta den av for å bevege håndleddet, men ikke belaste.  Og her kommer jeg til poenget;   Strikking, er det bevegelse eller belastning for håndleddet?

Et av de store spenningsmomentene rundt hele håndleddsbruddet har jo vært om jeg noen gang ville kunne strikke igjen.  Tanken på ikke å kunne gjøre det har føltes som et mareritt.  Jeg har nesten ikke klart å vente med å finne ut av det, så min konklusjonen på spørsmålet i overskriften ble nok tolket til egen fordel – litt strikking er bevegelse, mye strikking kan kanskje/muligens/i spesielle tilfeller være belastning…

Jeg lette fram tykke pinner (4) og tykt garn (dobbel babyull – tok det første og beste nøstet jeg fant), og satte i gang.  Og det var mens jeg holdt på med dette at Byggmester Bobs slagord surret i hodet, litt omskrevet bare:



Sist uke har vi hatt ugjestmildt besøk av NORO-viruset.   En lite behagelig opplevelse, tro meg!   Her forresten et bilde av ei nydusja godjente på morfars arm, etter at hele jenta måtte plasseres i dusjkabinettet før vi kunne range av henne klær og bleie.  Sånn som skjer når dette viruset herjer. 


 


Tirsdag bærer det tilbake til Trømsø for ny kontroll.  Og går det som jeg håper, så viser røntgenbildene at bruddet nå er grodd etter siste operasjon.  Da får jeg sansynligvis også lov til å belaste håndleddet fullt.  Joda, jeg er forespeilet måneder med opptrening før jeg får endelig svar på hvordan hånden fungerer når alt kommer til alt, men det går jo tross alt fremover.

 

HURRA for godgutten som fyller 3 år i dag!

 

* * *

   




Jula har vært skikkelig koselig, og vi har feiret som seg hør og bør.  Men nå tror jeg det skal bli godt å komme ut av marsipantåka og tilbake til hverdagen.




Julaften var det ekstra kos med fire generasjoner samlet her, fra min pappa på nesten 90 år til lille Frøken Fryd på 7 måneder. 
   


Som vanlig er med unger i huset var det haugevis av gaver under juletreet. Og Storebror måtte bl.a. prøve ny-skiene på parketten, mens Frøkna var mer enn tilfreds med pakkebånd. :D

27. var det barnedåp.  Frøkna ble døpt i Narvik kirke, og dagen ble feiret på Strømsnes hos hennes farmor og farfar.  En veldig, veldig koselig dag!

29. og 30. var det tur til Tromsø for kontroll av håndleddet.  Hadde et bittelite håp om å bli kvitt gipsen, men ble vel ikke veldig overrasket da jeg fikk beskjed om at den måtte være der minst 14 dager til.  Skal tilbake 12. januar, og hvis røntgenbildene da er ok blir jeg kvitt den.  Må innrømme at jeg er spent, for jeg aner jo ikke om/hvordan håndleddet vil fungere.  Siden strikking er min lidenskap har jeg ved et par anledninger spurt legene om de tror jeg vil kunne strikke igjen.  Og mens den første tok et lite forbehold - “nja… muligens til neste  jul, og da ikke de fineste sokkene.  Men et skjerf, kanskje?” (hehe…), var den andre litt mer positiv. :D

Ellers har vi, som resten av landet, hatt en lengre kuldeperiode nå.  Temperaturen har ligget på mellom –8 og –15 grader, men så lenge det ikke blåser synes jeg det er greit.  For ingen ting kan måle seg med det magiske blå lyset vi har her nord en klar vinterdag. 


  
I mangel av et skikkelig bilde av lyset på sitt fineste får jeg nøye meg med å legge ut et bilde av fullmånen en tidlig morgen.  :)


Ellers ser yr.no sin værmelding for fjorden slik ut for neste uke:

Vet ikke helt om jeg synes det er like greit…


Uansett, vi har startet på et helt nytt år og mulighetene ligger foran oss.  Det gjelder å gripe dem.  Carpe diem - Seize the day – Grip dagen!

 

Neida, skal ikke skrive om Sylvia Brustad, heller ikke Kjell Inge Røkke for den saks skyld.  Men jeg er forbanna, SKIKKELIG FORBANNA!

Jeg prøver til vanlig ikke å skrive sinte eller negative blogginnlegg, men denne gangen MÅ jeg bare skrive ut noe av sinnet jeg føler.

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg var uheldig og brakk håndleddet i midten av november.  Vel, jeg ble operert ved det lokale sykehuset, og det ble satt inn tre “pinner” for å stabilisere håndleddet. Jeg ble gipset og fikk beskjed om at gipsen og pinnene skulle fjernes 23. desember.  I mellomtiden har jeg vært til to kontroller, sist 8. desember, og fått vite at alt så fint ut.  På mine spørsmål om det er vanlig at det skal gjøre så innmari vondt så veldig lenge, har jeg fått til svar at det nok kom til å gå seg til.  Javel.  Hva vet vel jeg, jeg har heldigvis aldri brukket noe før.
 
Helt ut av det blå får jeg plutselig en telefon nå sist mandag ettermiddag.  En hyggelig mann presenterer seg som håndkirurg ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø.  Han hadde vært et par dager ved lokalsykehuset vårt og tilfeldigvis kommet over røntgenbildene av hånden min.  Og slik hånden min var fikset på så det slett ikke pent ut, jeg ville aldri få noen brukbar hånd slik det var.  Han ville at jeg skulle komme til Trømsø dagen etter, tirsdag, for så å bli operert på nytt onsdag.  Vel, hva sier man i en sånn situasjon?  Jeg fikk om sider spurt om hånden ville bli bra etter ny operasjon, og fikk det svar at den ville bli bedre enn den var nå!

Selvfølgelig dro jeg til Tromsø dagen etter.  Det første de gjorde da jeg kom var å fjerne gipsen og dra ut pinnene.  Og jeg fikk sjokk da jeg fikk se hånden, den så makaber ut!  Det så ut som om selve hånden var flyttet ca. 1,5 cm til siden i forhold til resten av armen. Jeg fikk der og da klar beskjed om at jeg ALDRI ville kunne få et normalt håndledd!  Og jeg ble, litt innpakket da, men ikke til å misforstå, oppfordret til å ta kontakt med Norsk Pasientskadeerstatning.  Jeg fikk vite at hvis bare lokalsykehuset hadde sendt meg til Tromsø med en gang, ville håndleddet mitt kunne blitt bra.  Men at det nå, etter 4 uker, var helt på grensen til at de kunne gjøre noe som helst i det hele tatt.

Onsdag ble jeg operert, og de hentet bein fra hoften for å prøve å “pusle” til håndleddet mitt så godt som mulig.  Og i går, fredag, fikk jeg dra hjem, gipset for nye uker og beskjed om at jeg ikke måtte belaste hånden de neste fire uker.

Jeg lever vanligvis etter det mantra at “å være sint/irritert på ting du likevel ikke får gjort noe med, er bortkastet energi”, men denne gangen funker det ikke.

Resultatet gjenstår selvfølgelig å se, men det blir spennende.  Uansett, tusen tusen takk til håndkirurg Harry Johansen og hans kollega Heidi Hanssen, samt resten av personalet ved Ortopedisk-/Plastikkirurgisk avdeling, UNN, Tromsø!  Dere er bare fantastiske!


Åhh...det føltes godt å få skrevet av seg litt sinne. :)

  

* * *