Sameline på ville veier

Neida, skal ikke skrive om Sylvia Brustad, heller ikke Kjell Inge Røkke for den saks skyld.  Men jeg er forbanna, SKIKKELIG FORBANNA!

Jeg prøver til vanlig ikke å skrive sinte eller negative blogginnlegg, men denne gangen MÅ jeg bare skrive ut noe av sinnet jeg føler.

Jeg nevnte i et tidligere innlegg at jeg var uheldig og brakk håndleddet i midten av november.  Vel, jeg ble operert ved det lokale sykehuset, og det ble satt inn tre “pinner” for å stabilisere håndleddet. Jeg ble gipset og fikk beskjed om at gipsen og pinnene skulle fjernes 23. desember.  I mellomtiden har jeg vært til to kontroller, sist 8. desember, og fått vite at alt så fint ut.  På mine spørsmål om det er vanlig at det skal gjøre så innmari vondt så veldig lenge, har jeg fått til svar at det nok kom til å gå seg til.  Javel.  Hva vet vel jeg, jeg har heldigvis aldri brukket noe før.
 
Helt ut av det blå får jeg plutselig en telefon nå sist mandag ettermiddag.  En hyggelig mann presenterer seg som håndkirurg ved Universitetssykehuset i Nord-Norge, Tromsø.  Han hadde vært et par dager ved lokalsykehuset vårt og tilfeldigvis kommet over røntgenbildene av hånden min.  Og slik hånden min var fikset på så det slett ikke pent ut, jeg ville aldri få noen brukbar hånd slik det var.  Han ville at jeg skulle komme til Trømsø dagen etter, tirsdag, for så å bli operert på nytt onsdag.  Vel, hva sier man i en sånn situasjon?  Jeg fikk om sider spurt om hånden ville bli bra etter ny operasjon, og fikk det svar at den ville bli bedre enn den var nå!

Selvfølgelig dro jeg til Tromsø dagen etter.  Det første de gjorde da jeg kom var å fjerne gipsen og dra ut pinnene.  Og jeg fikk sjokk da jeg fikk se hånden, den så makaber ut!  Det så ut som om selve hånden var flyttet ca. 1,5 cm til siden i forhold til resten av armen. Jeg fikk der og da klar beskjed om at jeg ALDRI ville kunne få et normalt håndledd!  Og jeg ble, litt innpakket da, men ikke til å misforstå, oppfordret til å ta kontakt med Norsk Pasientskadeerstatning.  Jeg fikk vite at hvis bare lokalsykehuset hadde sendt meg til Tromsø med en gang, ville håndleddet mitt kunne blitt bra.  Men at det nå, etter 4 uker, var helt på grensen til at de kunne gjøre noe som helst i det hele tatt.

Onsdag ble jeg operert, og de hentet bein fra hoften for å prøve å “pusle” til håndleddet mitt så godt som mulig.  Og i går, fredag, fikk jeg dra hjem, gipset for nye uker og beskjed om at jeg ikke måtte belaste hånden de neste fire uker.

Jeg lever vanligvis etter det mantra at “å være sint/irritert på ting du likevel ikke får gjort noe med, er bortkastet energi”, men denne gangen funker det ikke.

Resultatet gjenstår selvfølgelig å se, men det blir spennende.  Uansett, tusen tusen takk til håndkirurg Harry Johansen og hans kollega Heidi Hanssen, samt resten av personalet ved Ortopedisk-/Plastikkirurgisk avdeling, UNN, Tromsø!  Dere er bare fantastiske!


Åhh...det føltes godt å få skrevet av seg litt sinne. :)

* * *

Det ser ut til å være utrolig mye blåbær her i år, og når en i tillegg er så heldige at en har blåbærmarka bare 8-10 meter fra sin egen husvegg, er det jo ikke noe å vente med. Dermed ble det plukket 3-4 kilo i løpet av et par timer søndag, noe som er mer enn nok til vårt forbruk. En del skal røres til syltetøy, resten vil bli brukt som fyll i muffins, paier o.l.

Og når Mor tok seg en pause passet han på blåbærspanna som en smed...
(...antagelig i håp om at jeg skulle si 'værsågod' :D)

Men sammen med blåbærsyltetøy MÅ det være nystekte boller. Så, 28,3 varmegrader til tross, boller ble bakt. Men jeg kan love at det var varmt på kjøkkenet da siste plata ble tatt ut av ovnen.


PS: Birk, en del av bollene er dine, bare dine - uten rosiner!