Sameline på ville veier

Hilsen Turid

Kom over airins oppskrift på brownie muffins, som var skrytt langt opp i skyene på et forum.  Bakte dem til ettermiddagsbesøket jeg ventet i går, og de VAR knallgode!   Lettvint og kjappe å bake også.   Kan det bli bedre?     

                                        
Brownie muffins                                                                                                                                 
100 g smør
2 egg
2,5 dl sukker
2 ts vaniljesukker
4 ss kakao
1 kryddermål salt
2 dl hvetemel/speltmel
1/2 ts bakepulver

Pisk egg og sukker til eggedosis og bland i det smeltede smøret.  Bland det tørre og rør det inn.              
Stekes på 200 grader i 10-12 minutter.

Jeg fikk til 14 stykker, men kommer neste gang til å ha mindre i formene.  I tillegg kommer jeg til å doble oppskrifta, minst. :)

 

 

* * *

Ved siste kontroll i Tromsø ble heldigvis gipsen fjernet.  Den ble riktignok erstattet med en slags støttebandasje med skinner, visstnok kalt ortose, som jeg skal gå med fram til neste kontroll.  Men det var uansett  et stort framskritt, den kan jeg tross alt ta av f.eks. når jeg dusjer.  Fikk beskjed om at jeg også kunne ta den av for å bevege håndleddet, men ikke belaste.  Og her kommer jeg til poenget;   Strikking, er det bevegelse eller belastning for håndleddet?

Et av de store spenningsmomentene rundt hele håndleddsbruddet har jo vært om jeg noen gang ville kunne strikke igjen.  Tanken på ikke å kunne gjøre det har føltes som et mareritt.  Jeg har nesten ikke klart å vente med å finne ut av det, så min konklusjonen på spørsmålet i overskriften ble nok tolket til egen fordel – litt strikking er bevegelse, mye strikking kan kanskje/muligens/i spesielle tilfeller være belastning…

Jeg lette fram tykke pinner (4) og tykt garn (dobbel babyull – tok det første og beste nøstet jeg fant), og satte i gang.  Og det var mens jeg holdt på med dette at Byggmester Bobs slagord surret i hodet, litt omskrevet bare:



Sist uke har vi hatt ugjestmildt besøk av NORO-viruset.   En lite behagelig opplevelse, tro meg!   Her forresten et bilde av ei nydusja godjente på morfars arm, etter at hele jenta måtte plasseres i dusjkabinettet før vi kunne range av henne klær og bleie.  Sånn som skjer når dette viruset herjer. 


 


Tirsdag bærer det tilbake til Trømsø for ny kontroll.  Og går det som jeg håper, så viser røntgenbildene at bruddet nå er grodd etter siste operasjon.  Da får jeg sansynligvis også lov til å belaste håndleddet fullt.  Joda, jeg er forespeilet måneder med opptrening før jeg får endelig svar på hvordan hånden fungerer når alt kommer til alt, men det går jo tross alt fremover.

 

HURRA for godgutten som fyller 3 år i dag!

 

* * *